Ensomhet og fortvilelse....

Noen ganger er livet litt for vanskelig, selv om man har levd mange år og tror man har all verdens erfaring. Noen ganger er det faktisk så vanskelig at man ikke helt vet hvordan man skal komme seg igjennom dagen. 

Man våkner, og skjønner ikke hva man skal fylle timene med, timene frem til man igjen kan sove vekk deler av livet. Det er disse dagene, timene og minuttene som er vanskelige, svært vanskelige.

Jeg er 44 år gammel, nylig skilt, og far til tre døtre. For noen år siden fikk jeg mitt første panikkanfall, og har siden det slitt voldsomt med alvorlig depresjon og forskjellige grader av angst. 

Siden samlivsbruddet har jeg vært veldig opp og ned, noen dager har vært bra dager, mens andre har vært helt forferdelige. Det verste er at jeg har mistet mye kontakt med barna mine, og jeg ser dem altfor sjeldent.

I den tiden jeg slet aller mest med angst og depresjon, jeg sliter fremdeles, var jeg som en zombie i hverdagen. Jeg var ikke til stede for hverken barna eller min daværende kone, og jeg forsvant mer og mer inn i min egen lille boble. Et sted som var trygt, og hvor jeg kunne være meg selv, trodde jeg. Jeg distanserte meg fra alle som betydde noe, og som faktisk brydde seg om meg. Jeg havnet inn i ensomhet og isolasjon.

Årene gikk og boblen ble bare større, det var plutselig ikke mye som betydde noe for meg, og jeg fant meg selv i en kynisk og kald person. Deltok ikke på sosialer eventer, som skoleavslutninger, bursdager, julebord osv. Holdt meg unna alle, inkludert min egen familie.

Egoet ble dyrket til det ekstreme, og handlinger utført uten å tenke konsekvenser i det hele tatt. Jeg forsvant inn i min egen verden, totalt adskilt fra alle andre, og uten en følelse om at dette var feil.

Dette var en svært vanskelig tid for min daværende kone, som måtte ta rollen som mamma og pappa i forhold til våre tre barn. Hun gjorde det hun maktet for å holde "skipet" flytende, men noen ganger blir sårene og slitasjen så alvorlig at det ikke er mulig å makte det lenger.

Så nå sitter jeg her da, uten fast jobb, sliter med dårlig samvittighet, savner barna, forsøker å stable på bena et liv, men livet er ikke alltid enkelt, og noen ganger får jeg bare lyst til å gi opp alt. Når livet er på sitt mest meningsløse, sitt mest håpløse, da krever det mye for å fortsette en dag til. Men, så er det noe med dette livet da, noe som ikke vil gi opp, noe som tror det er en bedre hverdag i vente. Selv om håpet av og til er svært lite, så er det der.

Jeg har oppdaget gjennom de siste årene, at det å snakke om psykiske utfordringer er fremdeles tabubelagt i vårt "perfekte" samfunn. Fasaden skal være flott og polert, hvordan det ser ut under panseret er ikke så viktig, utad. Bare vi har fin nok bil, fine og moteriktige klær, går på den rette kaféen med de rette vennene, blir sett på de rette festene og legger ut nok "riktige" bilder på sosiale medier, da er nok alt som det skal være. Eller er det det? Er det ikke slik at vi må få lov til å kjenne på og erfare følelser som ikke alltid er like behagelige, som ikke alltid passer inn i den boksen samfunnet skaper for oss? Er vi alle ment å være i en A4 situasjon, hvor det viktigste er hva alle rundt oss måtte mene om oss som personer, og om alt vi måtte finne på å foreta oss? Jeg tror ikke det, jeg tror vi er individer med svært individuelle behov og preferanser, og det er faktisk helt ok.

Jeg kommer til å skrive mer om min hverdag, de tingene jeg finner vanskelig, og de sidene ved livet som til tider er bra. Jeg kommer til å være ærlig med dere, noen tenker kanskje for ærlig, men dette er mitt liv, mine erfaringer og min situasjon, og jeg håper det kan være til nytte for noen. 

Sliter du med tunge tanker og en vanskelig hverdag? Da er det kanskje godt å kjenne på at du ikke er alene om det, og det er kanskje mange fler som er i din situasjon enn du tror.

Håper vi sees igjen, og ha en god mandag.